Hopp til innholdet

8. søndag i treenighetstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Jos 22,1–6

    1 Da kalte Josva til seg rubenittene og gadittene og den halve Manasses stamme, 2 og han sa til dem: Dere har holdt alt det Moses, Herrens tjener, befalte dere. Og dere har vært lydige mot meg i alt det jeg har befalt dere. 3 Dere har ikke sviktet brødrene deres i denne lange tiden, like til denne dag, men dere har tatt vare på alt det Herren deres Gud har befalt dere. 4 Og nå har Herren deres Gud gitt brødrene deres ro, slik som han hadde lovt dem. Så vend nå tilbake og dra til deres telt, til deres eget land, det som Moses, Herrens tjener, ga dere på den andre siden av Jordan. 5 Men pass nøye på at dere lever etter det budet og den loven som Moses, Herrens tjener, ga dere: å elske Herren deres Gud og vandre på alle hans veier, å holde hans bud og holde fast ved ham og tjene ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel. 6 Så velsignet Josva dem og lot dem fare, og de dro til sine telt.

    Lesetekst 2: Fil 1,9–11

    9 Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, 10 slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.

    Evangelietekst: Mark 12,28–34

    28 En av de skriftlærde, som hadde hørt på ordskiftet og forsto at Jesus hadde svart dem godt, kom da bort til ham og spurte: Hva er det første av alle budene? 29 Jesus svarte: Dette er det første av alle budene: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, 30 og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt. Dette er det første budet. 31 Det andre, som er like stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv! Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse. 32 Den skriftlærde sa til ham: Godt, Mester! Det er sant det du sier, at han er én, og at det ikke er noen annen uten ham. 33 Og det å elske ham av hele hjertet og av all forstand og av all makt, og å elske sin neste som seg selv, det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer. 34 Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike! Og ingen våget å spørre ham mer.

    28 Καὶ προσελθὼν εἷς τῶν γραμματέων, ἀκούσας αὐτῶν συζητούντων, εἰδὼςN ὅτι καλῶς αὐτοῖςN ἀπεκρίθη, ἐπηρώτησεν αὐτόν, Ποία ἐστὶν πρώτηN πάντων ἐντολή; 29 ὉN δὲ Ἰησοῦς ἀπεκρίθη αὐτῷ ὅτι Πρώτη πάντωνN τῶν ἐντολῶν, Ἄκουε, Ἰσραήλ· κύριος ὁ θεὸς ἡμῶν, κύριος εἷς ἐστίν· 30 καὶ ἀγαπήσεις κύριον τὸν θεόν σου ἐξ ὅλης τῆς καρδίας σου, καὶ ἐξ ὅλης τῆς ψυχῆς σου, καὶ ἐξ ὅλης τῆς διανοίας σου, καὶ ἐξ ὅλης τῆς ἰσχύος σου. ΑὕτηN πρώτη ἐντολή. 31 ΚαὶN δευτέρα ὁμοία αὕτη, Ἀγαπήσεις τὸν πλησίον σου ὡς σεαυτόν. Μείζων τούτων ἄλλη ἐντολὴ οὐκ ἔστιν. 32 Καὶ εἶπεν αὐτῷ ὁ γραμματεύς, Καλῶς, διδάσκαλε, ἐπʼ ἀληθείας εἶπαςN ὅτι εἷς ἐστιν, καὶ οὐκ ἔστιν ἄλλος πλὴν αὐτοῦ· 33 καὶ τὸ ἀγαπᾷν αὐτὸν ἐξ ὅλης τῆς καρδίας, καὶ ἐξ ὅλης τῆς συνέσεως, καὶ ἐξ ὅλης τῆς ψυχῆς,N καὶ ἐξ ὅλης τῆς ἰσχύος, καὶ τὸ ἀγαπᾷν τὸν πλησίον ὡς ἑαυτόν, πλεῖόνN ἐστιν πάντων τῶν ὁλοκαυτωμάτων καὶ θυσιῶν. 34 Καὶ ὁ Ἰησοῦς ἰδὼν αὐτὸνN ὅτι νουνεχῶς ἀπεκρίθη, εἶπεν αὐτῷ, Οὐ μακρὰν εἶ ἀπὸ τῆς βασιλείας τοῦ θεοῦ. Καὶ οὐδεὶς οὐκέτι ἐτόλμα αὐτὸν ἐπερωτῆσαι.

    NVariant with NA/UBS: εἰδὼς ♦ ἰδὼν NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς ἀπεκρίθη ♦ ἀπεκρίθη αὐτοῖς NVariant with NA/UBS: πρώτη πάντων ἐντολή ♦ ἐντολὴ πρώτη πάντων NVariant with NA/UBS: Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἀπεκρίθη αὐτῷ ♦ Ἀπεκρίθη ὁ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: πάντων τῶν ἐντολῶν ♦ ἐστίν NVariant with NA/UBS: Αὕτη πρώτη ἐντολή ♦ – NVariant with NA/UBS: Καὶ δευτέρα ὁμοία ♦ Δευτέρα NVariant with NA/UBS: εἶπας ♦ εἶπες NVariant with NA/UBS: ψυχῆς καὶ ἐξ ὅλης τῆς ♦ – NVariant with NA/UBS: πλεῖόν ♦ περισσότερόν NVariant with NA/UBS: αὐτὸν ὅτι ♦ [αὐτὸν] ὅτι

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Det største av alle bud (12,28–34)

    En av de skriftlærde hadde stått og hørt på, og han hadde gledet seg over Jesu svar. Nå kommer han med et spørsmål; ifølge Markus synes det å ha vært et oppriktig spørsmål fra en som virkelig søker sjelesorg, ikke bare et ”lurespørsmål”. For jødene var loven den selvsagte grunn til all virkelig fromhet. Men mange hadde det klart for seg at det måtte finnes en gradering mellom de mange budene. Alle berørte ikke like viktige saker. Men hva var det viktigste av alt?

                Jesus henviser til det som var Israels trosbekjennelse (5. Mos 6,4 f) og til det dobbelte kjærlighetsbud. Den skriftlærde gir ham sitt samtykke, helhjertet og med varme. På dette punkt fantes det ikke motsetninger mellom Jesus og jødedommen, i hvert fall ikke slik den fremsto i sine beste og mest kjente representanter. Jesus kom ikke med noen ny lov. Dersom det gjaldt moral, visste allerede jødene hva Gud krevde. Jesus innskjerpet bare det Gud allerede hadde sagt. Han viste at det ikke bare var tale om den ytre lydighet, men om hjertets innerste. Gud krever oss helt. Vi er alle syndere overfor dette krav om uforbeholden kjærlighet.

                Det dobbelte kjærlighetsbud er nemlig ingen ”forenkling” av loven, noe som gjør at man skal slippe lettere unna den. Den kjærlighet det her er spørsmål om, er ikke det samme som menneskelig vennlighet og hyggelighet. Det er spørsmål om en kjærlighet som er uten forbehold og grenser, slik som Guds egen.             Den skriftlærde synes å ha forstått det. Jesus forsikret ham om at han ikke var langt borte fra Guds rike. Guds rike tilhører nemlig dem som er fattige i ånden, så fattige som man blir når man tar Guds lov på alvor.